Knut George Flo´s memory of Antony Rajendram

Norsk

Knut George Flos minne om Antony Rajendram

Sløyd – St. Paul skole

I kjelleren på det tidligere tyske marinehospitalet, lavt under taket, med materialer i korridoren, og inne i sløydrommet, med verktøy og skap på veggene. Rundt i rommet sto enkle sløydbenker, hvor vi elever fra barneskolen av skapte magi, syntes vi, under Anthonys veiledning.

Anthony Rajendram var en vennlig lærer, som bidro med praktiske råd og instruksjon i bruk av verktøy. Jeg laget treklubbe og askebeger. Begge sirlig svimerket, for siden å bli beiset. Anthony ville nok at jeg var mer nøyaktig, men begrensede ferdigheter og rastløshet satte grenser. Han bidro med å finne egnede emner i restehaugen med trematerialer. Da jeg viste omfanget av den kommende kreasjonen, ble han skeptisk. Dobbelt LP-stativ med hele ende- og skillevegger, det ble i overkant mye materialer på ETT prosjekt for EN gutt. Bevisst på reaksjonen var det neste platestativet kun med sprosser til avslutning og uten skille. Den snille og gode sløydlærerens overbærenhet ble nok en gang tøyd, så vi ble ‘enige’ om at et singelstativet skulle bli det siste materialkrevende prosjektet. Anthony ønsket nok at jeg utfordret kreativiteten mer, men praktiske formål og en stigende interesse og bevissthet rundt musikk trumfet saken.

Anthony møtte oss med vennlighet og respekt.

Tiden bleker minnet – om alt som dessverre har blitt borte

Tross for at mange hverdagslige opplevelser og episoder er glemt, sitter noen inntrykk fast. Som at Anthony var en varm og god person, vennlig og med utstråling. Han kom svært godt overens med mine foreldre, Signe og Olav, noe vi barn høstet godt av – en opplevelse av å bli sett og hørt, i en atmosfære av godhet og jevnbyrdighet. Det har bidratt til å gjøre oss til bedre mennesker, påvirket av Anthonys ånd og innstilling. Slik at vi igjen kan inkludere, bidra og gi ovenfor andre. Anthony ‘raget’ som person – han var en stor mann i en liten kropp. Jeg minnes hans kompakte fremtoning, omfangsrike sorte skjegg, og et blikk som traff deg.

Jeg opplevde Anthony som en snill hjelpsom mann, med et flott smil og vinnende vesen.

Siste gang – gravferd i St. Paul kirke – 1990

Møtet med gråtekonene var brått og brutalt, hjertet galopperte, det rev i sjelen,  og jeg hadde bare lyst til å løpe derifra.

Da var du dø, Anthony, du lå i kisten. Dødsfallet kom brått, du etterlot deg familie og venner i dyp sorg. St. Paul kirke var fylt til bristepunktet. Vi var et fargerikt fellesskap. Alle var vi kommet for å vise deg vår respekt, følge deg til endes, og sørge sammen. Jeg minnes ikke når de startet, med høylytt gråt og jammer, men det var uventet og uvant. Gråtekoret bidro til en usigelig tristhet og desperasjon som gjorde fysisk vondt. Dette var andres sorg og uttrykk, fra fjerne strøk, plutselig så nært og sterkt.

Det var lenge siden du dro med motorsykkel fra Asia mot Europa, og endte i Norge. Du samlet ikke jordisk gull, men du fikk et hav av venner, som alle hadde blitt rørt av deg og din godhet.

Takk Anthony!
13.06.2022
Bergen
(Knut George Flo var elev ved St.Paul School da Antony var læreren hans på tre- og metallfagtimene. Han var elev fra 1973-1982. Antony var læreren hans sannsynligvis i 1978.)

---

Visited Sigrun Rajendram (09.01.2019), at her house in Jaffna, which we had heard a lot about. My parents, Signe and Olav Flo, were friends with Antony and Sigrun. We know many Tamils from the 1970s and support their cause. So it was great to finally visit and experience northeast Sri Lanka. Knut George Flo in Jaffna (03.01.2019). (Photo: Ingelin Berentsen Flo, Januar 2019)

---

English

Knut George Flo´s memory of Antony Rajendram

Wood and metal craft – St. Paul School

In the basement of the former German naval hospital, low under the ceiling, with materials in the corridor, and inside the hose room, with tools and cupboards on the walls. Around the room were simple wooden benches, where we pupils from the primary school created magic, it seemed, under Anthony’s guidance.

Anthony Rajendram was a friendly teacher, who provided practical advice and instruction on the use of tools. I made a wooden mallet and ashtray. Both gracefully burn marked, then to be stained. Anthony probably wanted me to be more accurate, but limited skills and restlessness set limits. He helped to find suitable subjects in the scrap pile of wooden materials. When I showed him the scale of the coming creation, he became sceptical. Double LP rack with entire end and partition walls, there was too much material for ONE project for ONE boy. Aware of the reaction, the next record rack was only with slats to finish and without separation. The kind and good sløyd teacher’s indulgence was once again strained, so we ‘agreed’ that a single stand should be the last material-demanding project. Anthony probably wanted me to challenge my creativity more, but practical purposes and a growing interest and awareness of music trumped the matter.

Anthony met us with kindness and respect.

Time fades the memory – of everything that has unfortunately been lost

Despite the fact that many everyday experiences and episodes are forgotten, some impressions remain. Like Anthony was a warm and good person, friendly and outgoing. He got on very well with my parents, Signe and Olav, which we children benefited from – an experience of being seen and heard, in an atmosphere of kindness and equality. It has helped make us better people, influenced by Anthony’s spirit and attitude. So that we can again include, contribute and give to others. Anthony ‘towered’ as a person – he was a big man in a small body. I remember his compact appearance, voluminous black beard, and a look that hit you.

I found Anthony to be a kind, helpful man, with a great smile and a winning personality.

Last time – funeral in St. Paul’s church – 1990

The meeting with the weeping wives was sudden and brutal, my heart galloped, it tore my soul, and I just wanted to run away from it.

Then you were dead, Anthony, you were in the coffin. The death came suddenly, and you left your family and friends in deep sorrow. St. Paul’s Church was filled to bursting point. We were a colourful community. We had all come to show you our respect, follow you to the end, and grieve together. I don’t remember when they started, with loud crying and wailing, but it was unexpected and unfamiliar. The wailing chorus contributed to an unspeakable sadness and desperation that physically hurt. This was someone else’s grief and expression, suddenly so close and strong from faraway places.

It’s been a long time since you went from Asia to Europe by motorbike and ended up in Norway. You did not collect earthly gold, but you gained a sea of ​​friends, all of whom had been touched by you and your kindness.

Thanks, Anthony!
13.06.2022
Bergen
(Knut George Flo was a student at St.Paul School when Antony was his teacher at the Wood and metal craft lessons. He was a pupil from 1973-1982. Antony was his teacher probably in 1978.)

---

---

---